ÌdukkeÈdukke

Se også Ìdukke (subst.), Èdukke (verb.), ¢dukke (verb.), £dukke (verb.), Àdukke´ (sms.led)

Çdukke

verb. _ dok/do÷k/do§k/Ádok (K 1.4) alm.; duk/du§k (K 1.4) Djurs, MØJy, SØJy, $Darum (jf. NCLukman.FK.214). _ bøjning: ´er ´et ´et (K 6.2, K 6.1) alm.; (ptc.) også ducht $Fjolde; også dòkèn HassingH (Thy).

 Næste betydning

1) = rigsm.; især i forb. som dukke sig, dukke hovedet [alm. (dog kun spor. i NJy, SVJy og Sønderjy); syn.: Çdykke 2] Han dukke sæ lidt, han ka høør hun æ vre = han dukker sig lidt; han kan høre, hun er vred. ABerntsen.S.19. å kam dæ knò© fræ nu·rèn, mot a¬·teµ do§k sæ fu·r èn = og kom der snestorm fra nord, måtte alt bøje sig for den. Mors. (om en druknende:) Hvis han dukker under tre gange, kommer han et op æjen (= ikke op igen). Hards. _ (spec.:) Solen dukker sig (dvs.) gaar ned. Ribe (TerpagerÇ.ca.1700). \ (overført) = sætte (nogen) på plads [delvis sammenblandet med Ìdokke; spor. i yngre kilder fra Nord- og Midtjy] han ¡wa så ¡wæ§tè, mæn æ ska ¡lòw· han blÒw ¡do§kèÛ = han var så vigtig, men jeg skal love for han blev skåret ned. $Torsted.

 Forrige betydning

2) = dykke [spredt i Nord- og Midtjy] var èt vær¶m, bå·jèt vi, å swömèt å dukèt som nåwèr i¬eµèr = var det varmt, badede vi, og svømmede og dykkede som nogen ællinger. SØJy. næ feski dokker åp, dokker ternen nir = når fisken dukker op, dykker ternen ned. Vends. De Torskebakker, der ¨ gav mest, blev sat saa langt Nord af (= for) Skagen, at Fyret set derfra "dukkede", det vil sige, var ved at forsvinde i Havet. Tønnes.Skagen.179.

ÌdukkeÈdukke
Sidens top